Fotografen har alltid vært svak for innramminger. Det gir en meget god innføring og et klart fokus på det essensielle i bildet. Det morsomme her var nok at det ble fryktelig mye styr og misforståelser om når fotografen var klar til å ta bildet, det er på så lang avstand at det er umulig å snakke sammen, og nesten ikke mulig å se armer og ben klart. modellen trodde fotografen hoppet og spratt rundt for å finne det beste standpunktet og fotografen skjønte ikke hvorfor ikke modellen skjønte at alt var klart. Slik går det når man glemmer mobiltelefonen en tidlig morgen. Fotografen fallt igjen for de få fargene, men de mange nyansene i landskapet, og det fantastiske hullet måtte jo brukes til noe. Nikon D4, f8, iso 1600, Nikon 800 mm f 5,6