Det er en ofte en delt følelse med portrettfotografering i fattige land. På den ene siden en vond følelse, særlig med fattige barn, og en god følelse ved å få til et bilde. Det er viktig å gi litt tilbake, jeg har gjerne med litt småtteri, det skal ikke mye til. Noen ballonger, penner etc, pluss at det alltids er litt å handle i landsbyene. Denne lille nomadejenta fra Sinaiørkenen var litt skeptisk først, men egentlig glad og fornøyd, og syntes det er stas med litt besøk, det skjer plutselig litt andre ting i hverdagen. Når bakgrunnen i utgangspunktet er så rotete, men i de helt rette fargene, er det bare å kjøre på med stor blender for å hviske ut og få frem det essensielle i bildet. Det som i utgangspunktet virker kun forstyrrende, blir da gjentagelser i form og farge.